Romantikken

Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken blir kalt Europas siste store epoke.

De nye slagordene var ”følelse, fantasi, opplevelse og lengsel”, men det mest kjente var ”tilbake til naturen” som ble lanser av den franske filosofen Jean – Jacques Rousseau. Han mente at menneske hadde det best i en naturlig tilstand, og at sivilisasjonen hadde ødelagt det naturlige menneske. Naturen skulle være en rettesnor for utviklingen av samfunnet. Kunsten og kulturen. I denne tidsepoken ble litteratur viktig. Virkemidler som besjeling, sammenlikning, metaforer og personifikasjon ble mye brukt.

kjente diktere gjennom denne tidsepoken er Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. De var begge to diktere, men de var overhode ikke like. Uenigheten dem i mellom dreide seg om ”hva som er god litteratur”. Henrik Wergeland var mer radikal. Han skildret den fattigdommen han så. Han var veldig for å ”fornorske språket”.

Johan Sebastian Welhaven var konservativ. Welhaven skrev om en idyllasert bondestand. Hans dikting kunne derfor virke litt mer som en urealistisk lykke, uten noe fattigdom. Han ville også at vi skulle bevare kontakten med Danmark. At vi skulle holde kontakt ”med det fine”.