Victoria

av Knut Hamsun

Victoria er en kjærlighets historie som tar for seg den forbudte kjærlighet, altså en kjærlighet på tross av klassesklier. Romanen tar for seg Victoria som er en slottsdatter, og Johannes som er møllerens sønn. Allerede med dette kan vi skjønne at det er store klasseskilder med de to, men kjærligheten kjenner ingen grenser.

Victoria blir tvunget til å gifte seg med Otto for å redde sin fars formue, men hjertet hennes tilhører Johannes. Victoria vakler heletiden mellom de to, men mot sluttet når Otto dør, har Johannes forlovet seg med Camilla, som han engang reddet fra å drukne. Med dette står Victoria alene uten verken Otto eller Johannes.

Victoria blir alvorlig syk, og på dette tidspunktet forlater Camilla Johannes til fordel for en danser med navn Ricardo. for første gang er det mulighet for at Victoria og Johannes kan uttrykke sin kjærlighet til hverandre, men slik går det ikke. Johannes får vite at Victoria er død, og hun har skrevet et brev til han. I brevet forteller hun at hun elsket han hele livet og at hun ber om unnskyldning for måten hun har behandlet han på.

Hamsund skildrer Victoria som en vaklende person. Hun vakler heletiden mellom sin lojalitet til sin far og hennes kjærlighet til Johannes. Jeg mener at Victoria er en irriterende karakter i boken. Hun viser helt tydelig at hun elsker Johannes, men likevel så klarer hun ikke å uttrykke det 100 %. Hun er i mine øyne en veldig splittet person. I det ene øyeblikket elsker hun ham, men i det andre så tråkker hun på selvtilliten hans. Hun holder han heletiden på pinebenken, hun lar ham aldri gå videre å finne en ny kjærlighet.

Jeg tror at grunnen til at jeg irriterer meg over henne, er fordi hun er en ”typisk jente” i våre dager også. Denne boken ble skrevet i 1898, men den er like aktuell i dag. Jenter holder gutter på pinebenken. Vi vil ikke ha dem, men vi vil ikke at andre skal ha dem heller. Jenter er og blir utspekulerte og dette viser Hamsund tydelig med Victoria, slik jeg ser det.

Realismen

Realismen er en epoke innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen.
Realistene ønsket å skrive tendensromaner; de ville komme med et synspunkt i samfunnsdebatten. Tematikken er gjerne konflikten mellom individ og samfunn. Mennesket vil realisere seg, men møter stengsler i form av ektefelle, kirke, skoleverk eller sosial tilhørighet. Samfunnet hindrer menneskets frihet, og det er dette realistene kritiserer. Realistene ville også få frem at individet kunne forandre seg, eller den tilværelsen som holdt dem tilbake. Individet var ikke låst i en posisjon, men var i stand til å ta problemet i egne hender, og gjøre noe med det.

Hvorfor er” en folkefiende realistisk”?

En folkefiende et realistisk drama, fordi det tar for seg et samfunn med et problem. Det setter samfunnsproblemer på spissen, men en folkefiende viser også at det finnes en løsning, noe som er typisk for Ibsen og realismen. Jeg vil si at en folkefiende tar for seg noe av det mest sentrale i vårt liv, nemmelig sannhet. Ibsen setter sannheten, og hva den kan gjøre med en befolkning på spissen. Det er derfor den er så realistisk. Den får oss til å tenke å alle som leser den vil føle seg truffet på en eller annen måte. Vi kan også se at individet vil prøve å realisere seg selv, men samfunnet står der som en hindring, og hindrer individets budskap og frihet.

Hva karakterisere et kåseri?

Kåseri er ofte en ironisk sakprosatekst, nært beslektet essayet. Ordet kommer av fransk causer, som betyr å småprate.
Kåseriet var opprinnelig en avissjanger som ble innført på 1800-tallet for å kunne skrive lettfattelig om vanskelig emner. Kåseriet ble raskt en muntlig sjanger, som ble fremført i forsamlinger. I dag fremføres kåserier ofte i radio, men kan også finnes på TV og skriftlig i aviser og tidsskrifter. Det er normalt underholdende, men har en alvorlig undertone. Ofte er forfatteren den samme som fremfører teksten.
Stand-up og talk show har en kåseriliknende tone.

De vanligske kjennetegnene på et kåseri, lyder slik:
- Kåseri tar ofte opp dagsaktuelle temaer
- Kåseri er gjerne kort og enkel form, og egner seg for muntlig fremføring
- Kåseri er ofte underholdene. Humor og ironi blir ofte brukt når man skiver et kåseri
- Kåseri trenger ikke være saklig, men bør heller ikke være usaklig

God dag jeg heter Ivar Aasen, og idag skal jeg legge frem mitt syn på det norske skriftspråket.

Vi har nå igjen blitt et fritt og selvstedig land, og da trenger vi et eget nasjonalspråk. Jeg ønsker at vi bygger et skriftspråk på gamle dialekter som har størst slektskap til det gamle skriftspråket norrønt. Dette er folkets språk, det de prater til daglig.
Det er ikke min hensikt hermed å fremheve noen enkel av våre dialekter; nei, ingen av disse burde være hovedspråk, men det skulle være en blanding av disse, et grunnlag for dem alle. For å gjøre dette, skulle det lages ordsamling for enhver av landets større provinser, med grammatikalske opplysninger og bestemme ordforklaringer.

Vi må legge grunnlaget i det originale norske språket vårt og ikke basere språket på overklassens dansk slik Knut Knudsen mener. Jeg mener vi skal bryte tvert av og skape en språkrevolusjon. Jeg har gitt ut flere grammatikkbøker og bøker med retningslinjer for hvordan språket skal bygges opp. Dette er for at folket selv skal kunne skrive det norske språket. Jeg anbefaler dere alle å lese disse bøkene.

Takk for meg og guds fred.

VS.

Mitt navn er Knud Knudsen og jeg er språkforsker;

- jeg vil endre det danske skriftspråket litt etter litt, slik at det blir fornorsket. Jeg er en språkreformist. Tanken min er at vårt språk skal bli realisert i praksis.
- Dansken kan ikke avskaffes ved et slag, det må komme gradvis.
- jeg er en skandinavist og jeg vil at det norsk-danske skriftmålet skulle nærme seg svensk
- fundamentet mitt er det landsgyldige talemål og det er ikke så helnorsk som Aasen sitt. - Ingen nordmann kan greie å vende seg rett om i sitt eget morsmål.
- Jeg mener at det ortofone prinsippet er viktig i det nye norske språket, det skal avspeile talespråket. Jeg hevder at elevene ville lære å skrive fire ganger så raskt med det ortofone prinsippet i språket.

En splittet nasjon

Globalisering av det norske språket ødelegger samholdet vårt. Den engelske påvirkningen av det norske språket fører il at vi mister vår identitet. Jeg vil si at språket er det som holder oss sammen som et folk. Selvfølgelig har vi vår egen kultur, men språket er det eneste som er 100 % norsk. Det at vi får så mange Engelske ord fører til at det blir tydelige skiller mellom generasjonene. Den eldre generasjonen vil med tiden ha problemer med å forstå hva de yngre snakker om, fordi ordene ikke er Norske lenger. Globalisering av språket ødelegger vår identitet.

- Marita

Go globalisering

Jeg synes at det er positivt at det norske språket påvirkes av de engelskspråklige landende. Dette er fordi vi i senere tid vil få flere muligheter innenfor handel og annen kommunikasjon. Med dette mener jeg selvsagt også at alle land i verden burde snakke samme språk. På den måten vill det være lettere å inngå avtaler, og alle vil føle seg inkludert i verden. Vi får dermed også mulighet til å få et bedre samhold, både med tanke på utnytting av resurser og fred.

- Maria

Romantikken

Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken blir kalt Europas siste store epoke.

De nye slagordene var ”følelse, fantasi, opplevelse og lengsel”, men det mest kjente var ”tilbake til naturen” som ble lanser av den franske filosofen Jean – Jacques Rousseau. Han mente at menneske hadde det best i en naturlig tilstand, og at sivilisasjonen hadde ødelagt det naturlige menneske. Naturen skulle være en rettesnor for utviklingen av samfunnet. Kunsten og kulturen. I denne tidsepoken ble litteratur viktig. Virkemidler som besjeling, sammenlikning, metaforer og personifikasjon ble mye brukt.

kjente diktere gjennom denne tidsepoken er Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. De var begge to diktere, men de var overhode ikke like. Uenigheten dem i mellom dreide seg om ”hva som er god litteratur”. Henrik Wergeland var mer radikal. Han skildret den fattigdommen han så. Han var veldig for å ”fornorske språket”.

Johan Sebastian Welhaven var konservativ. Welhaven skrev om en idyllasert bondestand. Hans dikting kunne derfor virke litt mer som en urealistisk lykke, uten noe fattigdom. Han ville også at vi skulle bevare kontakten med Danmark. At vi skulle holde kontakt ”med det fine”.

Hvorfor så spennende med vold?

Helt fra barokken og til nå så har mennesket hatt en snodig tiltrekning til vold. Av en eller annen grunn så liker vi å se på det. I mange tilfeller så ler vi faktisk når vi ser mennesker bli r drept eller misshandlet på de mest utenkelige måtene. Dette er noe som fasinerer meg. Hvorfor er det sånn at vi har lyst til å se på noe som er så forferdelig. Jeg tviler sterkt på at vi hadde ledd om det hadde skjedd med oss selv. Denne fasinasjonen har på gått i mange hundrer, men vi blir ikke lei den. Vold på filmer ser mer og mer ekte ut og blir bare mer og mer gira på å se den. Innerst inne så tenker vi kanskje at dette ikke er riktig, men like vell så er det en stemme inni oss som sier ” det er bare film, det kan ikke skje i virkeligheten”. Men faktumet er at det kan skje og det skjer faktisk i denne verden vi lever i.