Victoria

av Knut Hamsun

Victoria er en kjærlighets historie som tar for seg den forbudte kjærlighet, altså en kjærlighet på tross av klassesklier. Romanen tar for seg Victoria som er en slottsdatter, og Johannes som er møllerens sønn. Allerede med dette kan vi skjønne at det er store klasseskilder med de to, men kjærligheten kjenner ingen grenser.

Victoria blir tvunget til å gifte seg med Otto for å redde sin fars formue, men hjertet hennes tilhører Johannes. Victoria vakler heletiden mellom de to, men mot sluttet når Otto dør, har Johannes forlovet seg med Camilla, som han engang reddet fra å drukne. Med dette står Victoria alene uten verken Otto eller Johannes.

Victoria blir alvorlig syk, og på dette tidspunktet forlater Camilla Johannes til fordel for en danser med navn Ricardo. for første gang er det mulighet for at Victoria og Johannes kan uttrykke sin kjærlighet til hverandre, men slik går det ikke. Johannes får vite at Victoria er død, og hun har skrevet et brev til han. I brevet forteller hun at hun elsket han hele livet og at hun ber om unnskyldning for måten hun har behandlet han på.

Hamsund skildrer Victoria som en vaklende person. Hun vakler heletiden mellom sin lojalitet til sin far og hennes kjærlighet til Johannes. Jeg mener at Victoria er en irriterende karakter i boken. Hun viser helt tydelig at hun elsker Johannes, men likevel så klarer hun ikke å uttrykke det 100 %. Hun er i mine øyne en veldig splittet person. I det ene øyeblikket elsker hun ham, men i det andre så tråkker hun på selvtilliten hans. Hun holder han heletiden på pinebenken, hun lar ham aldri gå videre å finne en ny kjærlighet.

Jeg tror at grunnen til at jeg irriterer meg over henne, er fordi hun er en ”typisk jente” i våre dager også. Denne boken ble skrevet i 1898, men den er like aktuell i dag. Jenter holder gutter på pinebenken. Vi vil ikke ha dem, men vi vil ikke at andre skal ha dem heller. Jenter er og blir utspekulerte og dette viser Hamsund tydelig med Victoria, slik jeg ser det.