Realismen

Realismen er en epoke innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen.
Realistene ønsket å skrive tendensromaner; de ville komme med et synspunkt i samfunnsdebatten. Tematikken er gjerne konflikten mellom individ og samfunn. Mennesket vil realisere seg, men møter stengsler i form av ektefelle, kirke, skoleverk eller sosial tilhørighet. Samfunnet hindrer menneskets frihet, og det er dette realistene kritiserer. Realistene ville også få frem at individet kunne forandre seg, eller den tilværelsen som holdt dem tilbake. Individet var ikke låst i en posisjon, men var i stand til å ta problemet i egne hender, og gjøre noe med det.

Hvorfor er” en folkefiende realistisk”?

En folkefiende et realistisk drama, fordi det tar for seg et samfunn med et problem. Det setter samfunnsproblemer på spissen, men en folkefiende viser også at det finnes en løsning, noe som er typisk for Ibsen og realismen. Jeg vil si at en folkefiende tar for seg noe av det mest sentrale i vårt liv, nemmelig sannhet. Ibsen setter sannheten, og hva den kan gjøre med en befolkning på spissen. Det er derfor den er så realistisk. Den får oss til å tenke å alle som leser den vil føle seg truffet på en eller annen måte. Vi kan også se at individet vil prøve å realisere seg selv, men samfunnet står der som en hindring, og hindrer individets budskap og frihet.